En annen bok Kamilla lånte meg var Norwegian Wood av Haruki Murakami (村上春樹). Hadde det ikke vært for at jeg var forelsket i en japansk jente, ville jeg neppe lest den.

Jeg mener; hvem leser japanske bøker?
Japansk film, manga, anime. Jo. Musikk? Om du har en underlig smak.
Men skjønnlitteratur?

Det var den første boka jeg leste av en japansk forfatter, og det var en fascinerende reise inn i sinnet til Toru Watanabe og hans kvinner. Det var noe nytt, en annen måte å se verden på, samtidig som det var universelle følelser.
Det var på mange måter en åpenbaring. Snålt, merkelig og underlig nært. Den hadde Norge i seg, selv om den er basert på The Beatles’ sang Norwegian Wood, og ikke har noe med norsk trevirke å gjøre.
En bok om oppvekst, savn, kjærlighet, galskap og det å være ung og uferdig til å møte en verden som egentlig ikke har bruk for deg.

Det er endel år siden jeg leste denne boka, men husker jeg tenkte på den siden, og jeg tar meg selv i å tenke på den fortsatt.

Murakami er en av de mest kjente japanske samtidsforfattere i dag, og hans merkelige univers tiltaler mange. Så også undertegnede.
Jeg har siden lest alle Murakamis bøker med unntak av den siste; Colorless Tsukuru Tazaki and His Years of Pilgrimage. (Når det er skrevet er jeg i ferd med å laste ned lydboken fra ARK. På norsk.)

Generelt er Murakami en forfatter ingen ikke burde prøve. Det er ikke garantert han vil falle i smak, men du skylder deg selv å i det minste gi ham en mulighet. Livet ditt vil definivt bli rikere.

Fortellingen om Genji (源氏物語), skrevet av Murasaki Shikibu (紫式部), regnes som en av verdens første romaner.
Det er ingen mangel på skrivetradisjon i Japan. Rundt 76.000 nye titler utgis årlig, med nesten en million titler i sirkulasjon og et salg på et astronomisk antall bøker og magasiner (over 11 milliarder!).