Først litt om bakgrunnen for denne artikkelen:
Jeg har vært en stadig tilbakevendende foto-junkie. Jeg sliter med å slutte, og til tider lykkes jeg helt glimrende. Det kan gå dagevis, endog ukesvis mellom hver gang jeg tar et bilde med annet en iPhonen min. Jeg har en bunke med kameraer i skapet på kontoret, mer eller mindre brukt. Jeg har i det seneste begynt å tenke på hvorfor jeg ikke helt klarer å gi meg hen til kunstarten.
Jeg kjøpte mitt første ordentlige kamera da jeg var i militæret. Jeg kjøpte en Nikon 501 SLR med en grei linse. Jeg knipset noen bilder og har forsåvidt kameraet fortsatt, selv om det på et eller annet tidspunkt mistet låsen på bakdøra og nå holdes sammen med strikk.
Jeg bodde i Japan en stund, og kjøpte der mitt andre kamera, et Konica Minolta 7D, og dette var et kamera jeg virkelig falt for. Det hadde de rette knappene og vriderene og tok meget gode bilder. Det var bare et 6 megapixel kamera, uten at det minsket min glede for kameraet.
Så gikk de ut av kamerabisnissen og Sony tok over. Jeg bestemte meg for å spare til et fullformatskamera, siden det for meg den gang var den heldige gral.
Jeg kjøpte meg et Sony a99.
Jeg var estatisk en god stund. Tok mange bilder. Men det var noe som manglet. Jeg ble ikke helt venn med kameraet. Det er et kamera som gjør sitt nærvær kjent på mange måter, ikke bare visuelt. Det tar gode bilder, selv om jeg ikke har hatt råd til å kjøpe veldig gode linser. Så det ble ofte lagt igjen hjemme og ble sjeldnere og sjeldnere med på tur.

Så snublet jeg over Fujifilm sine kameraer.

En av mine tidligere studenter hadde et instant-kamera, som et lite Polaroid-kamera som spyttet ut små bilder etter noen sekunder. Dette minnet ble sittende i bakhodet, og da jeg skulle til Japan en tur tenkte jeg dette kunne vært en ypperlig gadget å ha, så jeg begynte å lete etter dette.
Jeg fant ut at det var et Fujifilm-kamera og at det var en del av Instax-serien. Jeg så på kameraet da vi ankom Kyoto, men fant det for stort og ikke helt sexy nok, men et frø hadde blitt sådd. Jeg begynte å lese mer om det og fant de hadde digitale kameraer også, og de fikk veldig gode kritikker.
Jeg fikk et glimps av gatefoto-verdenen, og jeg ble fascinert.

Jeg tilbrakte mer enn det som sunt er i kamerabutikkene i Kyoto og koste med Fujifilm-kameraene. Men de var dyrere enn det jeg faktisk hadde råd til der og da, og det var et nytt kamera på trappene, og jeg fant ut at jeg like gjerne kunne vente på det nye framfor å kjøpe et som nå var noen år gammelt. Men det hindret meg ikke å kose med dem.

Spol forover noen uker, og de fordømte Fujikameraene slapp ikke taket. Jeg ble mer og mer interessert i gatefoto og foto for fotoets skyld. Jeg begynte å høre på foto-podcaster, jeg begynte å lese foto-blogger og se på fotobøker og magasiner. Igjen.
Jeg begynte å se i bilder, skygger, høylys, kontaster, utsnitt og farger. Tankene kom stadig tilbake til ønsket om å ta bilder. Det var som om det klødde i fingrene og kriblet i øya. Ikke så ofte i det lune hi kalt hjemmet, men i det øyeblikket jeg er der ute et eller annet sted har jeg lyst til å forevige øyeblikket, som tross alt, aldri vil komme tilbake. Uansett hvor kjedelig eller normalt øyeblikket kan virke er det et "once in a lifetime" øyeblikk (eller, mer poetisk siden vi snakker om fotografering, kameraklikk).

Så jeg knakk helt sammen og kjøpte meg et Fujifilm X-Pro2 med en XF35mmF2 linse.
Det er lenge siden jeg har hatt så mye morro, og jeg tar med meg kameraet nesten over alt. Det har en fast plass i bagen.

Men, det var bare bakgrunnshistorien. Det er ikke engang hele historien, bare en begynnelse og et 1/8000-dels sekunds glimt inn i grunnen for hvorfor jeg skriver denne historien.

Jeg fant etterhvert ut (faktisk mens dette ble skrevet, sittende på Waynes Coffee i Ås) hva det var som fikk meg til å skli vekk fra fotografering.
Det helvetes etterarbeidet. Jeg hadde alltid skutt RAW. Ikke fordi jeg ikke liker JPEG, men fordi jeg ikke helt stolte på JPEG og fordi jeg ikke helt ville gi slipp på mulighet til å leke med bildene etterpå. Jeg tok mange bilder, og om jeg skal være helt ærlig, jævlig mange bra bilder.
Etter at Apple droppet Aperture har det hele svunnet hen. Jeg har ingen ønsker om å sette mine føtter i Lightroom (husker du hva jeg sa om merke-digging? Adobe var en gang en stjerne også i mine øyne, men etter at de deligerte Mac til en annen-rangs borger for en hug med år siden svant glansen hen nok til at jeg ikke engang rører produktene med en pinne laget av Umulium. Og at de begynte med en abonnementordning var nok til at glansen forsvant held og rusten og stanken overtok).
Det var ikke så mange andre produkter som tiltalte meg, og mengden med bilder bare økte. Bilder er ikkeeksisterende med mindre de kan deles eller brukes til noe, og å ha bilder liggende på en harddisk er meningsløst. Så jeg mistet lysten.
Jeg kunne helt sikkert brukt JPEG-bildene direkte fra kameraet, men jeg må innrømme jeg ikke var superbegeistret.
Spol forover til 2016 og en ny oppvåkning av interessen.
Det er flere grunner til dette. En er at det er lett å leke med JPEG-versjoner og de fantastiske filmsimuleringene.
Jeg var aldri en stor fan av svart/hvitt. Nå er jeg en fanboy. Jeg elsker kontrater, dype skygger og kornete bilder. Grit, grit og råhet. Acros+R er en go to for meg.

I Love it!

For farger digger jeg Velvia for dens ekstremt kraftige farger med trøkk.
Jeg skyter fortsatt RAW, men nå sammen med JPEG, hvor jeg stiller JPEG til det jeg ønsker og bruker RAW som en backup.
Til nå er jeg mer enn godt fornøyd med JPEG'en jeg får ut av kameraet.
Og, om jeg finner ut at jeg vil prøve noe annet kan jeg prøve ut forskjellige RAW direkte i kameraet. Hvor føkking mind blowing er ikke det?
Finn bildet du vil se på ved å trykke på vis bilde-knappen, velg en RAW conversion og du er i bissniss.
Jo, du kan sikkert få vel så bra bilder ved å knulle knapper og jokke slidere i RAW-programmet du foretrekker, men hvorfor gjøre det om du kan trykke et par knapper på kameraet, få et resultat som er, etter min beskjedne mening, vel så bra og om ikke bedre, og dele bildet med verden eller kunde?
Gjerne ved å koble telefonen eller iPad'en via WiFi, overføre og dele på Instagram eller whatnot.

Føler du gleden stømme ut fra fingrene mine når jeg skriver dette? Gåsehud og ståpels over hele linja. Jepp, jeg er nå, en Fujifilm fanboy, og jeg er ikke redd for å si det.

Men jeg er også meg, og det som funker for meg er jeg fullt klar over ikke nødvendigvis passer for andre (selv om jeg er overbevist om at verden hadde vært et bedre sted om flere var som meg). Så ta dette som min personlige mening, og selv om jeg er glad for at andre deler min entusiasme lever vi i et demokrati, og saueflokkens tankedybde styrer verden.

Og med det - peace out