Det sies at man bare er så gammel som man føler seg, og at alder bare er noe man ser i speilet eller kjenner i leddene.
Jeg kan ikke si meg mer enig. Man er så gammel man føler seg, og som Stephen King sa i On Writing - han føler seg som en 19-åring (noe jeg antar er grunnen til at tallet 19 er så viktig i mye av det han skriver). Om jeg føler meg som en 19-åring er jeg ikke sikker på, jeg vet bare at jeg ikke føler med som en mann midt i 40-årene.
Dette er kanskje grunnen til at jeg fortsatt liker å lese YA-bøker.

John Flanagan er en australsk forfatter som skriver bøker for ungdom og unge voksne. Den første serien han skrev var Ranger’s Apprentice, den andre er en «spin-of» kalt Brotherband.

Et kjapt søk på tanum.no ga følgende resultat: Vokterens lærling. Det ser ut til at bare de to første bøkene er oversatt til norsk.

Jeg har hatt mange av de nyere bøkene ligge en stund, kjøpt inn i et øyeblikk av svakhet. Jeg slukte de første 4-5 bøkene i serien for mange år siden, og husker at jeg ventet på fortsettelsen.
Så kom livet seglende, og Ranger’s Apprentice skled vekk og ut av minnet. Jeg så bøkene sånn en gang i blant, de lå tross alt svært synlig til i kjeller-biblioteket mitt, men jeg tenkte ikke videre over det annet enn med et lite stikk av dårlig samvittighet for at jeg enda ikke hadde lest dem.
Julen hadde lenge ligget som en leken ulvehvalp, hodet mot bakken og baken i været, klar til sprang, og bare ventet på det rette øyeblikket for å kaste seg over meg. Desember kom seglende, og før jeg visste ordet av det var det juleferie med masse tid foran meg og en mulighet å lade batteriene.

Jeg skulle aldri ha begynt å lese på bøkene. Det som skulle være avslappende ble nesten en besettelse. Den ene siden fulgte den andre, og bok etter bok forsvant fra skal lese-bunken til har lest-bunken. Jeg leste 2-3 bøker om dagen, og hustruen var stadig irritert over latterutbrudd der jeg koste meg gløgg ihjel i kongeriket Araluen, i Celtica, Picta, Gallica, Skandia, Arrida, Hibernia og Nihon-Ja og alle de andre stedene protagonistene opplever eventyr i.
Det var en følelsesmessig reise, med karakterer som kommer til live på papiret, og et eller annet sted sluttet de å bli ord og gå over til å bli virkelige personer du håper med, heier på, sørger med og forbarmer deg over. Så er det de som ikke er så snille, de som ofte kalles antagonistene, som heltene våre og deres venner må bryne seg mot.
De bøkene jeg ikke hadde som papir ble kjøpt inn digitalt og lastet ned gå iPad'en og slukt med hud og hår.

Da Ranger's Apprentice kun var et skjelett liggende ved sofaen min kastet jeg meg over Brotherband som ble slukt minst like kjapt. Det var nesten irriterende at det var ting som kroppslige behov som sult, tørste og behov for søvn, for pokker, jeg hadde bøker jeg bare måtte lese ferdig.

Nå må jeg innrømme at jeg er på gal side av midten av forventet levetid for en mann i Norge pr. i dag, og jeg er en, om ikke motstander av vold, så i allefall en som klør seg litt i hodet og ikke helt forstår poenget med vold. Siden begjær av penger og makt er lite like forståelig for meg, blir antagonistene noe ensporede og jeg har til tider problem med å tro helt på dem. Allikevel passet de til historiene og var sterke nok og truende nok og farlige nok til at faren for heltene våre faktisk var troverdig.

Flanagan tar opp flere viktige temaer i bøkene sine, hvor mange er kommentar på eller hentet fra dagens verden. Hadde verden vært relativ simpel i dag kunne mye blitt løst som i bøkene, men siden dagens ledere er en gjeng med pingler og gjemmer seg bak store skrivebord framfor å gå i felten å få blod på egne hender, vil ting neppe endre seg.
Den diskusjonen dukker kanskje opp i en annen blog-post.

Han hentet også nok elementer fra vår verden til at jeg nikket gjenkjennende til karakteristikken til de forskjellige landene. Kanskje parodisk så, men dette er nok et lag i historien som gjør bøkene verd å lese.

Vil jeg anbefale å lese bøkene?
Svaret er enkelt - du er dum om du ikke leser bøkene.

Nok sagt om den!