Helse er en viktig ting for oss skrivere - kanskje mer enn for mange andre. Vi tilbringer tross alt mye tid med rumpa godt plantet i stolen foran en skjerm eller en bok eller en blokk (eller, om du er virkelig old school, en skrivemaskin).
Overvekt, dårlig holdning, stivhet og ubehag er noen av plagene og skadene som over lang tid vil sende deg i graven med historier du enda ikke har fortalt.

Så, hva er løsningen?

Mosjon, selvsagt. Du har helt sikkert opplevd å stange hodet mot en vegg og ikke komme noen vei for så å ta en tur ut, gjerne langs favoritt-stien eller -veien for så, mens du tenker på noen annet, oppleve at en løsning spretter opp av seg selv. Et godt eksempel på dette er Stephen King som, da han jobbet med The Stand slet med at han hadde for mange mennesker og at de var for satt og bedagelige. Det var ingen grunn for dem å finne en løsning på problemet med Las Vegas. Det var rett og slett for folksomt. Hva gjorde han da han ikke kom opp med noen løsning på problemet?
Gikk seg en tur, selvsagt.

Spoile følger
Løsningen som i ettertid var selvsagt var selvsagt å drepe noen, og [Nick](1.2.4 Nick Andros), som var en av protagonistene, hørte tikk, tikk fra et kott som noe av det siste i livet før bomben drepte ham og mange andre og historien kunne fortsette. De hadde med ett en grunn til å dra til Las Vegas og prøve å bli kvitt Randall Flagg.
Om du vil vite mer om The Stand er det selvsagt å lese den, men denne artikkelen er verd tiden din. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig.
Liker du Stephen King vil hele serien fra The Guardian være verd tiden din.
Spoiler over

En annen løsning er å ha en stol som er så ubehagelig at du stadig må bevege på deg, noen som gjør at blodet strømmer gjennom kroppen.
Enda en løsning er å anskaffe et ståbord, med andre ord et bord høyt nok til at du står og jobber framfor sitter på ræva og taster.
Du kan selvsagt bruke en eske du stabler oppå et vanlig bord, men det låser deg litt med hva du kan gjøre - det er jo ikke sikkert du vil stå hele tiden. Å stå er bra, men å bare stå er ikke bra. Dette krever et heve-senkebord.
Jeg kjøpte et heve-senkebord før jul, og dette er resultatet av månedene jeg har brukt det.

For det første gidder jeg ikke å heve og senke hele tiden. Jeg har det stort sett hevet, og når jeg trenger å sette meg ned, enten det nå er på grunn av at ryggen begynner å krangle eller for å bare nyte en video eller hva det nå skal være setter jeg meg ned på kontorstolen min (høyeste innstilling) framfor å senke bordet. Det tar bare noen sekunder, men av og til føles noen sekunder for lang tid.
For det andre, å stå stille på et hardt gulv er ikke å anbefale. Det går ut over ryggen før eller siden. En fysioterapeut jeg snakket med for mange år siden sa du skal ligge og gå, ikke sitte og stå, noe jeg prøver å leve etter. En av mine barndomsvenner var i HMS Garden, og noen av det de lærte var kunsten å stå stille. Hvordan de beveget musklene i beina for å tvinge blodet oppover - husk at vi ikke har annet enn muskler i beina for å få blodet tilbake til hjertet, og at det eneste som hindrer blodet fra å renne tilbake mellom hvert hjerteslag er klaffer, og disse klaffene kan bryte sammen. Muskelbevegelsen i beina tvinger med andre ord blodet oppover, og står man stille skjer ikke dette.
den virkelige jobben min fikk vi prøve ståbrett, som er svakt u-formede brett man står på, og som gjør at du hele tide må bruke muskler for å balansere, samt at de har en viss svikt, så gulvet blir mykt. Det er med andre ord ikke bare ustødig, men det er mykt også.
Jeg fant dette til å gjorde hele stå-tingen tusen ganger mer behagelig - jeg kunne plutselig stå og jobbe mye lenger og med mye mer behag.
Istedet for å stå med knekk, som en masai-kriger, en shaolin-munk eller en slabbedask, kunne jeg stå som en normal person uten å lide, selv på et hardt laminat-gulv.
Verden var med ett mye mer tiltalende.
Nå må jeg bare prøve å få tak i en sånn til å ha hjemme. Eller, kanskje til og med lage en. Hvor vanskelig kan det være. Jeg er, tross alt, ikke helt uten ressurser.

Og det var alt for denne gangen. Till later.

So long, and thanks for all the fish.